Norrøn forståelse av liv og død:
Våre forfedre mente at døden alltid var en overgang fra en verden til en annen. Hvis man døde i kamp, kom man til Odins hjem Gladsheim, der man ville samles hver kveld i Valhall for å spise, drikke og skryte av dagens bedrifter. Hvis man derimot levde på en ussel og uærlig måte, kom man til det norrøne helvete, Nivlheim, der man måtte lide i Hels tjeneste. Det er viktig å forstå at våre forfedre sannsynligvis hadde et mye strengere moralsyn enn vi har i dag, og det var svært viktig for dem å få et godt omdømme, slik at de ble husket som ærerike og rettskafne etter sin død. Mot og ære var idealer, og det ble ansett som en plikt å hevne urett begått mot familie, venner og ætt. En kombinasjon av menigmanns frihetsideal, blodhevn og små og store kongers higen etter rikdom førte til at mange vanlige folk flyktet til nærliggende land, som Island og de britiske øyene, hvor de bosatte seg.

Ni verdener:
Våre forfedre trodde at det fantes ni verdener, men oppfatningene om hvilke verdener det dreier seg om, varierer. I mine bøker beveger vi oss stort sett i Åsgard (æsenes verden), Midgard (menneskenes verden), Jotunheimen (jotnenes verden), Nivlheim (de dødes verden) og Muspellsheim (ildjotnenes verden). Alle disse verdenene er det mulig å reise til, alle utenom Åsgard. For å reise fra Midgard til Åsgard må man dø, og man må dø i kamp. En legende forteller at Odin en gang var en høvding i vår verden, og at han på dødsleiet fikk en venn til å stikke ham med spyd, slik at han ikke døde i sotteseng, noe som ble ansett som vanære. I midten av de ni verdenene står Yggdrasil, en kjempeask. Dens røtter strekker seg ut til de fjerneste avkroker, og dens grener strekker seg opp til himmelhvelvingen.

Jotner, æser, vaner og andre dyr og vesener:
I norrøn mytologi er verdenene befolket av flere forskjellige raser. I Muspellsheim i sør bor ildjotner. I Jotunheimen i nord bor jotner. I Åsgard bor det mest æser og vaner. Det finnes også dvergfolk som lever i undergrunnen, og våre forfedre hadde en oppfatning om at det også fantes alver, troll, trollkvinner og så videre. Det er også verdt å merke seg at det ikke går et klart skille mellom dyr og mennesker. For eksempel pleide vi å anse ulv, bjørn og andre store rovdyr som svært viktige åndelige vesener (vi var klokere før), og i mine bøker fungerer de ofte som åndedyr for jotunstammene i nord.

Den norrøne skapelsesberetningen:
Den norrøne skapelsesberetningen er innfløkt, og jeg skal ikke komme med en utfyllende forklaring her. Det mest vesentlige er at våre forfedre forsto verdens tilblivelse gjennom en allegori, en historie der Odin og hans brødre Vile og Ve dreper urkjempen Ymir og lager kontinenter, hav, elver, stjerner og himmelhvelving av liket hans. Dette er sannsynligvis et tegn på at våre forfedre så verden som noe levende, som noe foranderlig og sårbart. Før Ymirs død fantes bare is i nord (Nivlheim) og ild i sør (Muspellsheim), og der de møttes oppsto Ymir, men også urkuen Audhumbla, som slikket frem den første æsen, Bure, fra isen. I mine bøker har æsene, vanene, jotnene og ildjotnene forskjellig oppfatning av hvordan verden ble til, og Nivlheim er blitt Hels rike og en del av et superkontinent delt mellom Åsgard, Jotunheimen og altså Nivlheim.

Ragnarok, verdens ende:
Sentralt i vår gamle tro står Ragnarok. Ingenting er evig, og når den gamle tiden (vår tid) går mot slutten, skal alle folk og alle ætter samles på Vigridvollen (Vigridsletten i mine bøker). Der vil det stå et veldig slag, som bare noen få vil overleve. Etter slaget vil snøen begynne å falle. I tre hele år vil det være vinter, men så vil en ny vår komme, og en ny verden vil oppstå. I mine bøker er spesielt einherjene opptatt av å overleve sin farefylte tjeneste lenge nok til å få kjempe i Ragnarok. I Jotnens hjemkomst forteller væpneren Bure om hvordan Ragnarok vil varsles: Årstidene vil gli i hverandre, havstrømmene vil snu og Midgardsormen vil komme til overflaten. I klassisk forståelse av norrøn mytologi er Ragnarok beskrevet ganske detaljert, og de sentrale gudene dør alle i kamp på Vigrid.

Noen viktige personer i mine bøker og norrøn mytologi for øvrig:

Odin:
Gudenes konge. Han bor i Gladsheim og er æsenes hersker. Han er gift med Frigg og har to brødre, Vile og Ve, som ingen har sett på mange generasjoner. Odin spiddet seg selv på verdenstreet Yggdrasil for å se fremtiden. Han ofret det ene øyet sitt for å få innsikt og blir ansett som den viseste av alle æser. Odin er høyeste myndighet i Åsgard.  

Loke:
Loke har et ukjent opphav. Ingen vet hvor han kommer fra eller hvilken slekt han egentlig tilhører, men han har vært til stede så lenge noen kan huske. Han er kjent som ildgud og seidmester, og noen mener at det var han som lærte opp Odin i seidkunst. Det ryktes at han har flere monstrøse barn, blant annet Midgardsormen, som er så lang at den kan sno seg rundt hele verdensplaten og bite seg selv i halen.   

Hel:
Lokes datter og herskerinne over de døde i Nivlheim.  

Brage:
Skaldeguden. Han er alle dikteres gud. I mine bøker er han den eneste av æsene som er såpass diplomatisk at han kan omgås vanene på en uanstrengt måte. Han er gift med Idun.  

Idun:
Idun har en nøkkelrolle i norrøn mytologi, for hun deler ut de såkalte gulleplene som gir æsene evig ungdom. I mine bøker medfører gulleplene også hukommelsestap.   

Tor:
Odins sønn med jotunkvinnen Jord. Tor vet ikke om sin mor, og er beryktet som slakter av jotner og alle andre fiender av Åsgard. Han er gift med Siv og har flere barn, samt adoptivsønnen og væpneren Tjalve.  

Hód:
Den blinde æsen. Han er en av Odins sønner og har tjent under Tyr, men er nå blind og ute av stand til å gjøre tjeneste i einherjehæren.   

Vidar:
En annen av Odins sønner. Han bor ganske isolert i Videskogen og blir kalt 'den tause æsen'.   

Balder:
Enda en av Odins sønner. Opprinnelig var han kjent som den gode og vakre guden, men i mine bøker har han et litt mer negativt omdømme.   

Tyr:
Odins hærfører og hovedperson i mine bøker. Han har ansvaret for Odins halvpart av einherjehæren.   

Bure:
Dette er ikke Bure kjent fra skapelsesberetningen. Denne Bure er en person som kun eksisterer i mine bøker. Der er han en svært viktig person, nemlig Tyrs væpner.   

Njord:
En mektig storbonde og kriger av vaneslekt. Far til Frøy og Frøya. I norrøn mytologi kjent som guden for sjøfart og rikdom.   

Frøya:
En svært vakker kvinne som også leder vanenes krigerkvinner og valkyriene, samt halvparten av æsenes einherjer. (Det siste etter en avtale inngått for å få slutt på krigen mellom æsene og vanene.) Frøya er gift, men ingen vet hvem ektemannen er, eller hvor han er, for han forlot henne på bryllupsnatten.   

Frøy:
En annen mektig krigerhøvding. Forhatt av alle æser og einherjer, og særlig av Tyr.

Kart fra Jotnens hjemkomst